Anne Mette forteller:  “Alle hvite kalles ”mosungo”, og de hvite, nye naboene vakte naturlig nok nysgjerrighet. I huset og plassen utenfor hadde vi en god arena for å invitere arbeiderne på barnehjemmet og naboer til fest for å bli litt bedre kjent. Medbrakte ballonger vakte begeistring hos barna, og de var lette å få med på sangleker. Mødrene hadde pyntet seg, og var tydelig spente. Dessverre er språk en barriere for kontakt. De fleste snakker luganda og bare noen ord engelsk, selv om engelsk er det offisielle språket i Uganda. Trigbuckdownnonpo . Heldigvis snakket en av våre nærmeste naboer, Scovia på 19 år, godt engelsk. Hun fungerte som tolk under hele oppholdet.

Scovia ble også en guide for oss i nabolaget. Tilsynelatende bor det ikke så mange i nærheten, men den oppfatningen endret seg fort. Det er et nettverk av veier og stier gjennom åkrene med mais, sukkerrør og kasawa. Langs stiene er det hus overalt. De fleste bor i enkle, murte hus eller jordhytter, og dyrker ulike matvarer på tomten sin. Høns og griser går fritt rundt, og geiter står tjoret der det finnes mat til dem. Vi ble ønsket velkommen overalt, og mange steder forlot vi tunet med mango, pasjonsfrukt, avocado  eller sukkerrør i en pose. “

Se flere bilder i galleriet Nabofest